Å finne skeive kvinnelige karakterer i norske tv-serier har vært like vanskelig som å gifte seg med en dronning. Og når de først dukket opp ble man ofte skuffet. Om ikke bestandig over kvinnene, så over historiene de ble tildelt. Hvordan er situasjonen i begynnelsen av 2023?
I gamle dager, lenge før sosiale medier og før internett var raskt nok til å streame video, blogget jeg om representasjon av skeive kvinner i mainstream media og populærkulturen. Det eksisterte i stor grad ikke, og noen få sekunder av romantiske forhold mellom kvinnelige karakterer fikk mennesker som ikke var 100% hetero til å kaste alt de holdt i hendene for å benke seg foran skjermen.
Gjennom årene dukket de opp med tettere mellomrom, og i 2015 var stadig flere kvinneligere karakterer i amerikanske tv-serier lesbisk, bifil eller trans. Men i norske produksjoner var det knapt ei skeiv dame å se. Frustrert over å ikke ha sett en minneverdig skeiv kvinnekarakter siden Fariba i «Taxi» (2011), skrev jeg kronikken «De usynlige kvinnene» hvor jeg etterlyste dem.
– Tematikken behøver ikke å være skeiv, men slik som samfunnet vårt er i dag, så er det bare naturlig at i alle fall et fåtall av karakterene er skeive. Det er motsatsen som er unaturlig. Det er verken kontroversielt eller mainstream, men når alle produsentene overser de skeive kvinnene, så er det bare rart, utdypet jeg til Blikk.
– Når du søker om støtte fra Norsk Filminstitutt, så blir du hele tiden målt i tall og er helt avhengig av å tenke salg for å kunne gjøre suksess med en produksjon. Det er synd å si det, men Ane Dahl Torp som streit småbarnsmor selger bedre enn Ane Dahl Torp som en skeiv dame. Dermed er det tryggere å lage streite serier.
Viktigheten med representasjon
De fleste vil være enig i at det er viktig med mangfold på TV og rollekarakterer flere kan kjenne seg igjen i.
Representasjon og synlighet er spesielt viktig for yngre seere. Å kunne se seg selv på skjermen, og identifisere seg med det man ser hjelper mange i søken etter seg selv. Man trekkes mot historier som kan hjelpe en å forstå sitt eget følelsesliv.
Hvis det er vanskelig å finne forbilder som ligner på deg selv, kan det lett tolkes som at din måte å være på ikke har verdi, siden det ofte er idealene som blir løftet fram i offentligheten.
Men da er man avhengig av at det også er positiv representasjon. Om man bare blir presentert for ulykkelige, sinte kvinner som lever i skapet i frykt for reaksjonene til familien, vil man tro at det er det som venter i fremtiden.
I dagens samfunn har unge tilgang på forbilder over hele spekteret via sosiale medier, men likevel er tv-seriene viktige for samfunnet. Og selv om færre ser på linær-TV, er også strømmetallene for norske tv-serier relativt høye. Dermed er seriene viktig for hvem som er synlige i samfunnet.
Likevel ønsker vi ikke at serieskapere skal introdusere karakterer bare for å tilfredsstille skeive seere – for så å la historienes deres sakte svinne ut i bakgrunnen.
I 2015 hadde «Unge Lovende» akkurat hatt premiere, men selv i en serie viet til unge kule kvinner, var ingen av dem skeive.
En ny norsk serie har en skeiv historie som forbauset meg litt ved å ha en problemstilling som er så lik det vi så for 15 år siden.
Det fikk meg til å tenke… hva har skjedd siden da, og hvordan er egentlig situasjonen for norske serier i starten av 2023?
Den noe gledelige nyheten er at det er mange flere skeive handlinger å ta tak i. Det kjedelige er at de ofte ser ut til å være flyktige, og sjeldent i fokus.
Flyktig begjær og knuste hjerter. Og død.
I den tredje sesongen av NRKs dramaserie «Unge lovende» (2018) faller hovedkarakteren Elise for standup-komikeren Katinka. Sammen jobber de med å utvikle en pilot til en tv-serie, og mens Elise forelsker seg, er Katinka mer opptatt av å ta dop og hooke med ukjente menn.
– Vi ble ikke sammen. Vi bare… holdt på, forklarer Elise i fjerde sesong – før hun ender opp sammen med Ole. Trygge Ole, som jevnlig har endt opp i sengen hennes siden første sesong.
Nettserien «Lovleg» (2019) følger Gunnhild på hennes reiser gjennom hybelliv, kjærlighet, vennskap og jakten på velvalgte samtaleemner på passende tidspunkt. I seriens andre sesong faller hun hodestups for musikeren Luna. De to utvikler raskt en romanse, men den er så kaotisk og rotete at det er noe frustrerende å se på. I seriefinalen kan det lenge se ut som vi vil få en lykkelig slutt, men det hele ender med i hvertfall et knust hjerte.
I desember 2019 forsøkte Ida Elise Brock desperat å skaffe seg en date til julaften i Netflix-suksessen «Hjem til jul». Hun arbeider seg gjennom en rekke menn, men mange håpet nok på at det var en kvinne som skulle ringe på døra under julemiddagen.
Den flørtende legen Eira, spilt av Line Verndal, ser muligheten på sykehusets julebord. Etter å ha lagt an på Johanne hele kvelden, innleder hun et uskyldig og romantisk kyss på trikken – før det hele raskt går over til oralsex. I det trikkeføreren står på bremsa knuses hele den flørten…
I andre sesong av juleserien får vi en lykkelig slutt mellom Eira og sykepleieren Lisa, som ble spilt av artisten Dagny. Men det var en storyline som fikk forferdelig lite oppmerksomhet, og egentlig bare skjedde i bakgrunnen.
Så kanskje oddsen var bedre for den neste norske Netflix-serien? «Ragnarok» hadde premiere i januar 2020, og der møter vi Isolde. Magnes nye venninne, som er lesbisk – og blir drept i løpet av første episode… Der gikk de altså rett i den klassiske «Bury Your Gays»-klisjen.
En småklein humorserie som følger en vennegjeng fra ungdomstiden idet de selv får tenåringer i huset, og som sendes på TVNorge, var i utgangspunktet ikke serien vi trodde skulle gi oss de første skeive kvinnelige hovedrollene på lenge.
Ekteparet Rakel og Tone i serien «Aldri voksen» (2020) er i førtiårene, og har en tenåringssønn sammen. De er svært forskjellige, og ofte flau over den andres påfunn. Men underliggende har de en ekte kjærlighet til hverandre, og et klassisk A4-familieliv. I serien behandles paret ikke annerledes enn de andre voksene, men uheldigvis er det litt for mange stereotypiske vitser.
Så ble det bedre. På en måte.
Siden ut i 2020 mener jeg at man ser enda en endring på de skeive kvinnelige karakterene. Som på mange måter er forfriskende – men også litt skuffende.
I NRKs «Livstid» (2020) har den tøffe politietterforskeren Victoria en rekke profesjonelle og personlige dramaer. Seerne ledes til å tro at eks’en hennes er en mannlig forfatter, men i en overraskende twist viser det seg å være en kvinne. En kvinne alle tror har såret Victoria, men det er motsatt.
Sønn: Skal dere prøve igjen liksom? Jane er ikke bra for deg!
Vic: Johannes, det er noe du har misforstått. Jane knuste ikke hjertet mitt. Det var jeg som gikk fra henne.
Selv om Victorias mannlige elsker reagerer overraskende på avsløringen om kvinnen, så er det den eneste reaksjonen i serien på dette forholdet, og karakteren selv står veldig trygt i det.
Den amerikanske kabel tv-nettverket HBO har vært kjent for serier med mye banning, vold, seksuelle temaer og nakenhet. Mens andre fjernsynskanaler har vegret seg for å sende dette i frykt for at annonsører skal trekke seg eller nekte å kjøpe reklamespotter, har HBO ikke vært avhengig av annonsørene.
Serieskaperne bak serier som «Oz», «The Sopranos», «The Wire», «Six Feet Under», «True Blood» og «Games of Thrones» har i stor grad fått utfolde seg fritt.
Det er derfor heller ingen overraskelse at HBOs første norske orginalserier også har svært grafiske fremstillinger av både sex og vold.
Serien «Velkommen til Utmark» (2021) er en seig serie å komme seg gjennom. Handlingen er lagt til et sted nær grensa til Finland, og serien er viet sære einstøinger.
Der er Siri vaskehjelp for den nyinnflytta læreren, Kari. Det kommer stadige hint om at Kari er skeiv. Men forholdet mellom de to kvinnene føles… unødvendig?
Etter å ha kysset Kari rømmer Siri tilbake til samboeren, som ved flere anledninger har mishandlet henne. Hun ber han desperat om å knulle henne som en mann, snakke stygt til henne og kalle henne for en lesbisk mishandla hore…
– Å sjå hjelpeløysa til andre skildra så presist, gir sjåaren ei lette – vi har alle noko å streve med. Eg trur årsaka til at den resonnerer i meg, har noko med at det midt i den mørke humoren òg er presise drypp av håp. Det er veldig vakkert å sjå, ikkje minst når vi under denne pandemitida har levd så skilde frå kvarandre, sier Maria Blokhus i et intervju med Fremtida.
For i denne sprø, mørke voldsorgien er det også små glimt av håp.
Alfhildr i «Beforeigners» har i hele serien levd et utsvevende liv. Kanskje særlig et utsvevende sexliv. Det er derfor ikke overraskende at hun i andre sesong (2022) lett lar seg rive med når Volva vil smake henne nedentil.
Alfhildr: Handler det virkelig om trolldom, eller er du kun ei kåt lesbe?
Volva: Det ene utelukker ikke det andre. Du kommer ikke til å angre. Tunga mi vet mer enn noen manns.
Alfhildr: Du får vel ta deg ett par sleik, om det er så viktig for deg.
Det ser foreløpig dårlig ut for en tredje sesong av serien.
Det at flere av karakterene er skeive behandles ikke som noe sensasjonelt, og seriene byr heller ikke på de typiske «jeg sliter med legningen min»-, eller «komme ut»-historiene. Det er ikke det skeive som er utfordringen handlingen bygges rundt – og det er heller ikke noe news-breaking.
Men samtidig vies det skeive heller ingen dybde, og det settes ikke i fokus. Selv om karakteren er skeiv, finner man ingen representasjon av skeiv livsstil og kultur. Man kan altså inkludere skeive karakterer, de må bare ikke være for skeive…
Handlingsmessig minner den rett og slett litt om de gamle «sweep weeks» kyssene hvor amerikanske tv-nettverk forsøkte å lokke flest mulig seere til kanalene sine de ukene det ble gjennomført statistikk over tv-titting. For showene med flest seere kunne de kreve høyest sum fra annonsørene, og kyss mellom to kvinnelige karakterer ble ofte hypet i forveien og brukt for å trekke seere. Som oftest mannlige seere.
Den lesbiske rapperen fra Bergen
Så skjedde det, litt under radaren – men teaset i intervju lang tid i forveien. Plutselig var en hel første sesong av «Verden er min» (2022) tilgjengelig på nrk.no.
I serien følger vi Odile, spilt av serieskaper Amy Black Ndiaye. En lesbisk rapper fra Bergen, som bare vil henge i studio og lage musikk. I konflikt med vennene hennes som er kommet til livsfaser hvor de jobber og stifter familier.
Og sentralt i serien står hovedpersonens kjærlighetsliv. Odile sliter med å fortelle sin muslimske far at hun er lesbisk, og skjuler at hun er i et forhold og har en kjæreste som planlegger samboerskap. Det forholdet varer ikke evig, og i løpet av den første sesongen havner Odile til sengs med flere kvinner.
En av dem er verdensvante Zoe, spilt av Tinashe Williamson.
– Jeg liker i utgangspunktet ikke å ha med sexscener, så jeg var i tvil. Jeg luftet ideen med vennegjengen min fra Bergen og de fleste var positive. Det var også NRK. Tinashe mente det måtte være med. I ettertid ser jeg at det var en klok avgjørelse, fortalte Amy til Utrop.
Dette var serien vi hadde ventet på, og ga oss tilbake litt av troen på at skeive kvinner hører hjemme også i norske fiksjonsserier. Men uheldigvis var serien det eneste lyspunktet i 2022.
«Venner fra før» (2022) kom med første sesong, og de to kvinnelige hovedkarakterene fremstår ikke som skeive. I den utvidede vennegjengen er det derimot i hvertfall et skeivt par, Lisa og Henki. Under en fest i kollektivet er paret viet mye oppmerksomhet, og det hele kulminerer i beskyldninger om at en av gutta har forsøkt å sjekke opp Lisa.
– Hey! Har du prøvd deg på dama mi eller?
– Unnskyld?
– Så du har gjort det, du! Og så angriper Henki den uskyldige fyren, før krangel fortsetter med kjæresten som forsøker å forklare at de to såvidt har møttes i dokøen.
– Det er ikke så jævlig lett å stole på deg etter jeg jeg fant de dickpicsene på mobilen din!
Stillhet. Så morer alle seg på deres vegne, og håper at jentene slår opp. For «blir det ikke alltid drama med de to?».
Lisa og Henki dukker opp i et par episoder seinere. Fortsatt som et par, men de fremstår fremdeles ikke veldig sympatiske.
Liten fremgang
I slutten av 2022 var det igjen på tide for Ida Elise Broch å feire jul på Netflix. Denne gangen i tv-serien «Julestorm» – en serie som glir rett inn blant de romantiske julefilmene som har preget strømmetjenestene siden november.
Broch spiller en passe selvopptatt som popstjerne som er strandet på Oslo lufthavn når en snøstorm stenger ned flyplassen på lillejulaften. Gjennom serien sliter hun tydelig med identiteten sin.
– Når det er umulig å være seg selv, er jo det det nest beste, å prøve å komme unna seg selv,» forklarer hun kryptisk i et intervju med en journalist.
– Men jeg kan jo kanskje bli litt usikker hvis jeg føler at de jeg elsker ikke har helt rom for meg, da. Rom for hele meg.
Hintene er lett å plukke opp for en erfaren skeiv tv-seer, men det er først i siste episode at det settes ord på det. Hvor ille familien til popstjernen hadde reagert da hun fortalte at hun var skeiv for første gang.
Og dermed var vi tilbake til den gamle gode historien. Om hvor traumatisk det er å være skeiv. Du mister moren din. Familien din. Du mister deg selv fordi andre ikke vil akseptere deg.
Da hjelper det lite en med avslutningsscene hvor Ida blir sjekket opp av Alexandra Rapaport.
Jeg er ikke veldig optimistisk for 2023. Er du?
Dette er kanskje ikke alle skeive kvinneligere karakterer siden 2015, men det er alle jeg har funnet.
Eller, jeg kommer tilbake til skeive karakterer i tv-serier med barn og unge som målgruppe.
